Historien
...ble skrevet av journalisten og forfatteren Dagfinn Grønoset og kom ut i 1972 og solgte over 160 000 eksemplarer og ble oversatt til 15 språk. Boka er en dokumentarisk personlig fremstilling av hverdagslivet på en fjellgård på indre østlandet, og vi får Annas egen historie via forfatterens penn.
...er inspirert av denne historien, så vel som av regionens mange andre hverdagshelter. Historien spelet forteller er derfor inspirert av Anna, samt endel kunstneriske friheter. Utendørsteatret ble spilt for første gang i 2011 og spilles annenhver sommer i oddetallsår på Engerdal Setertun.
...en hyllest til ødemarka, til hverdagshelten, til arbeidsjernet, til det å være til for noen andre og til kjærligheten mellom mennesker og naturen. Det lille mennesket i den store naturen. Møter i ødemark.
Unge Anna Widén (1890 – 1973)
Anna Widén vokste opp på Næroset i Ringsaker som den yngste av fire døtre til Martin Andersen og Antonette Olsdatter. Familien levde i trange kår på husmannsbruket Sveiverud. Faren arbeidet ved Brændevinsbrænneri, mens moren var sysselsatt med husgjerning.
Anna var bare tre år da hun ble satt bort første gangen og hun beskriver det slik.
“Kona på garden hadde tuberkulose, hun lå i senga og kastet opp. Det sto en trekopp med einer ved siden av senga. Hun spyttet i den. Jeg var livende redd gubben på garden. Han slo meg forferdelig iblant. Jeg hadde vannskrekk, og det skulle han tukte meg for. Men aller verst var det den dagen jeg så gubben tok den pene dåpskjolen min, som jeg var så inderlig glad i, og stappet den i ovnen. han brente opp det likeste jeg visste. Jeg gråt, illskrek. Men den store, stygge skjeggete mannen var kald som is. Han bare slengte igjen ovnsdøra og lot meg skrike”.
Lang Karl og gitar'n
Sommeren 1918 kom en fremmedkar til Ringsaker. Det var svensken Karl Widén- en stor, kraftig og vakker mann som ble kalt Lang-Karl. Han var en rastløs og urolig sjel, men for Anna betydde Karl noe nytt og spennende. Da Anna og Karl møttes på en låvedans og svingte seg i valsen, vill og varm, kjente Anna at forelskelsen blusset i henne.
To år etter ringte kirkeklokkene i Ringsakers hvitkalkede kirke ved Mjøsstranda, Anna og Lang-Karl giftet seg.Pinsedagen den 5. juni 1921 tok Anna farvel med Ringsaker for godt, uviss om fremtiden, men fylt av glede og spenning. Lang-Karl og Anna vandret oppover Gudbrandsdalen og nedover Østerdalen, de sov i løer og på tomme låver, under tette graner eller åpen himmel. De eide omtrent ikke penger, og sultet mye. Men de arbeidet på flere gårder underveis.
Men ganske tidlig begynte Anna å bli klar over at Lang-Karl ikkevar den hun trodde han var – han kunne være oppfarende og sint og i tillegg hard på flaske og snike seg unna arbeidet – men det var uaktuelt å vende tilbake til Åsmarka etter å ha tatt veien og friheten fatt.
Men, å leve slik var heller ikke hennes vei, hennes liv.
langs veien
Anna tenkte ofte på hvorfor hun ikke tok mot til seg og gikk fra Lang-Karl. Mange spurte om det også. Hun hadde ikke annet svar enn at helt fra oppveksten var hun vant med å bli tuktet, og hadde aldri vågd å si noen i mot. Bestandig gjorde hun som hun fikk beskjed om og som hun trodde folk ventet av henne. Anna hadde aldri sin egen vei og vilje.
I slutten av april 1928 hadde Anna og Lang-Karl kommet helt inn i fjelltraktene ved Sømådalen, der isteren ligger østafor Femundsfjella ruver i synsranden mot Sverige. De var igjen lut fattige etter at Lang-Karl hadde drukket opp alle pengene, og de var matløse. Det eneste lyspunktet var at våren var på anmars. De visste om en tarvelig fiskebu ved Fjerdingshaugen ved Isteren, 7 kilometer nord for Haugsetvollen – en gammel enslig fjellgård i skråningen på vestsiden av sjøen. Det fantes ikke vei til fiskebua, så Anna og Lang-Karl stampa i snøen og kom dødstrøtte frem til bua. Budøra sto åpen, en rusten ovn sto på skakke i det ene hjørnet, harde trebrisker uten madrass var bommet fast i veggen. Taket var ustelt og forblåst, det lyste tvers igjennom det. Anna og Lang-Karl krøp inn og roet seg i elendigheten.
På Haugsetvollen
Etter et par dager i den lille fiskebua kom to karer kjørende med hest og stanset utenfor. Det var Jo Haugsetvollen og sønnen Johan. De var forbauset over at det var folk i bua, og skjønte også hvor ille det sto til. Jo så lenge og bestemt på Anna og sa – I mårå kjem du til oss.
Dagen etter vadde Anna sjøisen i 7 kilometer frem til Haugsetvollen. Stort fattigere og mer forkomment kan ikke et menneske kjenne seg enn det Anna gjorde den dagen ho kom til Haugsetvollen.
De som bodde på Haugsetvollen da var Jo, en streng kar som satte krav til både seg selv og andre, kona Tyri som gikk fremoverbøyd med hodet nesten mellom knærne, var kledd i en striesekk og skakket på hodet når hun så opp. Tyri var ofte sint, og kastet maten til henne som til ei bikkje. I tillegg bodde sønnen Johan og en halvbror av Jo som ble kalt Gammel-Johan.
Farvel til Karl
Stua på Haugsetvollen var kald på alle måter, ho hadde to rom til fire mennesker og det var rotete, fattigslig og lite rent. Men Anna var ferdig med omstreifer livet og Lang-Karl. Det var her hun ville bli. Nste dag ba Jo Lang-Karl om å forsvinne. Selv om Anna ventet seg hva som helst fra Lang-Karl, ble de siste timene sammen de vondeste og såreste av alle. Hun sto og hørte på at Lang-Karl solgte henne til Haugsetvollen. Han akkederte med Jo om prisen og Jo betalte til skutt 300 kroner for Anna og hennes arbeidskraft. Alt hun eide hadde Lang-Karl bestandig tatt i fra henne - og til gjengjeld han Anna som en slave.
Tidlig neste morgen dro Lang-Karl fra Haugsetvollen. Sjøen hadde gått opp om natta, og Johan rodde ham i båt til Fjerdingshaugen. Anna sto i vinduet på Haugsetvollen og så Lang-Karl bli borte nordpå sjøen.
Livet på Haugsetvollen
Haugsetvollen ligger ved bredden av Isteren i det som nå er Engerdal kommune. Garden ble bygd omkring 1834 av enken Gjertrud Jonsdatter Sømåen som gikk over fjellet i fra Rendalen med 6 unger under konfirmasjonalder og kom tilbake til sine hjemtrakter etter at mannen hennes døde.
Gjertrud stridde med Røros verk fordi hun hadde begynt å bygge uten å søke verket om lov da hun satte opp den fattige stua si. Verket prøver flere ganger å få henne derfra ved rettens vei fordi de mener hun “haver indgjærdet et stykke jord paa Hogsetvolden kaldet nær Rendølenes Fiskebode”.
Men hun blir værende der lell og får til slutt bygsel etter mye strev. Sønnen Jon giftet seg med Lavrensa Estensdatter som hadde sønnen Jo fra før av. De fikk barna Ole Johan som senere ble kalt Gammel-Johan og Elias.
Jo Haagensen Haugsetvollen (1854 – 1939)
Helt fra Anna kom til Haugset-vollen følte hun at Jo forsto hennes situasjon og ville henne vel. Han tok hensyn til Anna når arbeidsdagen ble for stri og han hadde ofte et oppmuntrende ord. Jo, som nesten ikke hadde hatt skolegang, førte dagbok over små og store hendinger på Haugsetvollen og han satt gjerne med en bok når han hadde tid til å lese. Han var en røslig fjellkar som også hadde andre interesser utenom jakt og fiske.
Jo hadde hatt en vanskelig oppvekst. Han bodde sammen med sin mor, Lavrensa og pleiefaren i en dårlig bu de hadde satt opp på jordet på Haugsetvollen, og når vinteren kom dro de over fjellet til Rendalen. Pleiefaren var en latsabb som sendte Jo ut, fra gard til gard for å tigge om mat til familien, mens Lavrensa gikk på truger til Sømådalen for å bytte til seg mat for hårnett og strømpebånd som hun hadde laget. Værst var sinnet til pleiefaren. En dag under kullbrenning syntes han ikke at Jo var flink nok, enda ungutten hang i så godt han kunne. Jo var vant til å få slag, men den dagen hadde pleiefaren skåret ned vidjekvister og knytt knuter på, og Jo fikk en behandling som sved lenge både i ryggen og minnet hans.
Jo var nokså overtroisk og hadde sine egne åtgjerder for sjukdom. Et råd han ofte brukte mot gikt var kokt maurtue, helst med mye kvae. Han la maurtua i en stor pose og kokte det hele i en gryte til han fikk en sterk låg. Lågen slo han over i et stort kar og satte beina nedi. Den måtte være så varm at den dampet oppover kroppen og ansiktet. Jo hadde en unaturlig frykt for å gjøre ting som kunne hevne seg. følte han at han hadde vært urettferdig mot noen, sagt eller gjort ting som kunne skade andre, var han redd for at vi måtte gjengjelde for det på Haugsetvollen.
Dagfinn Grønoset (1920 – 2008)
Dagfinn Grønoset vokste opp i et typisk bondemiljø i Trysil, med sterke tradisjoner og nær tilknytning til skog. Selv om han ønsket å bli journalist, bevarte han fortsatt kontakten til sitt oppvekstmiljø.
Han ble ansatt i elverumsavisen Østlendingen da han var 19 og arbeidet der frem til 1974 og ble kjent under pennenavnet “Gløtten”. Dagfinn kombinerte journalistjobben med sitt forfatterskap i 20 år, før han ble forfatter på heltid.
Dagfinn debuterte med Vandring i villmark, hvor han skildret naturen i Finnskog- og Femund-traktene, med utgangspunkt i sine egne opplevelser som en flittig turgjenger. I årene som fulgte gav han ut en rekke bøker om menneskene og naturen i grenseområdene mot Sverige. Bøkene inngår i en lang tradisjon der det enkle og naturnære livet på landet stilles i positiv kontrast til den moderne og urbane tilværelsen i byen.
Dagfinn og Anna
I 1970 gav han ut boken Folk fra skogene, hvor han tegnet et portrett av en rekke “hverdagshelter” fra hjemtraktene. En av disse skulle bli hovedpersonen i hans neste bok Anna i ødemarka. En biografi om en anonym hverdagssliter som vokste opp i fattigdom og endte opp på en liten fjellgard midt i ødemarka.
Boken ble en av tiårets store bestselgere med et salg på rundt 160 000 og den ble gjenstand for stor medieoppmerksomhet med helsides oppslag i avisene, opplesing i radio og egne fjernsynsprogrammer. Boken ble oversatt til i alt 17 språk.
Dagfinn Grønoset var aktiv i det kommunale liv og satt som medlem av kulturstyret, bibliotekstyret og kinostyret i Elverum. Han mottok en rekke priser og hedersbevisninger og ble utnevnt til æresborger i Elverum og Kongsvinger. I 1980 mottok han kongens fortjeneste medalje i gull. i 1986 ble det reist en byste av han i Elverum og en kopi av denne ble reist i Trysil i 1995.